-------
-------

Later on I photographed heavy metal band Satyricon. Hard rocking amigos might not be the accurate way to describe such a band, but hard rocking at least. They are two stand-up guys and and my dear friend Ellen came along to help me out getting the lights rigged fast and efficiently. So the whole shoot ended up being a quick ordeal.

Interesting scenes outside my studio today as well. I think they filmed an ad or something. Curious me snagged a quick snap with the iphone.

Pentru cei curioşi să vadă coperta:

[gallery]

Titlurile noului album marca Satyricon sunt următoarele:

01. Commando
02. The Wolfpack
03. Black Crow On A Tombstone
04. Die By My Hand
05. My Skin Is Cold (album version)
06. The Sign Of The Trident
07. Last Man Standing

08. Den Siste

Pentru a vizualiza fotografii de la sesiunea de înregistrări a albumului intraţi pe http://www.satyricon.no/gallery/

Trupa are în plan un turneu european care va începe pe 12 noiembrie în Stavanger (Norvegia) şi se va încheia în Hamburg (Germania) pe 20 noiembrie. Trupa din deschidere va fi Evile, un thrash metal din Marea Britanie.

După cum era de aşteptat, noul turneu va aduce şi noi membri în formaţie. Ghitara ritmică va fi ocupată de francezul Gildas Le Pape iar ghitara bass de către suedezul Victor Brandt.

Aceasta intalnire de calibru va avea loc in Bergen, oras ce detine - in afara unor oferte turistice de mare atentie - si titulatura de "cap al rautatilor" cand vine de vorba de progeniturile black metal. Iata o imagine nevinovata din acest oras. N-ai zice ca acolo se coace ceva...

* * *

Se pare ca nu s-a ajuns la nici un rezultat in disputa privind drepturile asupra numelui GORGOROTH, disputa care are loc intre Infernus, pe de o parte, si King si Gaahl, pe de alta parte, toti fosti colegi sub aceeasi palarie.

Ei se dueleaza in instanta - intr-un proces in care este parte si casa de discuri Regain Records - si prin intermediul site-urilor pe  care le detin. Urmariti si aprofundati scandalul la: http://www.gorgoroth.org [siteul apartinand lui King si Gaahl] si locatia web a lui Infernus http://www.gorgoroth.info .

* * *

GORGOROTH si-au amanat turneul european

Há anos atrás comi um atum no Satyricon (R. Barão da Torre, 192, Ipanema, tel.: 21-25210627) no Rio de Janeiro, que até hoje me faz suspirar. Era um cubo de peixe bem grande, tipo uns cinco centímetros de altura, cada lado. Era demais, com uma crosta de gergelim, todo crocante por fora e praticamente um sashimi por dentro. Sensacional! E ainda tinha um molho que, se não me engano, era de limão, mas podia ser mostarda. O molho era ótimo mas a visão daquele bloco de atum, e a experiência inédita de comer a carne do peixe daquele jeito, meio crua, meio crocante, é que foi inesquecível.

Aí, desde então, procuro outro atum daqueles.

Comi um bem legal, e tão grande quanto, no Chile, no famoso Aqui esta coco (La Concepción, 236, Providênica, Santiago, tel.: 56-2-2358649). Acompanhavam uns cogumelos passados na manteiga que faziam uma diferença. Recentemente, comi um maravilhoso em São Paulo, no simpático ICI Bistro (R. Pará, 36, Higienópolis), que vinha com um purê de raiz forte que foi a grande sensação. Gosto muito do que tem no Anjo Solto (Av. Herculano Bandeira, 513, lj 14 A), que vem só com um pãozinho bem gostosinho acompanhando. Mas estou pensando em voltar lá pra tentar desmistificar, porque já comi vários parecidos, todos bons, mas nenhum como aquele.

E tava nessa, pensando que da próxima vez que fosse ao Rio iria ao Satyricon de todo o jeito, quando, assistindo a Jamie Oliver no GNT outro dia, fiquei “incrível” ao vê-lo fazendo uns frutos do mar, todos na chapa de ferro, sem óleo algum (o que permite que se esquente a bicha até o ferro preto ficar quase vermelho), que despertou de novo minha vontade de atum.

Era uma linha meio salada, só os frutos com um molhinho à base de azeite e sal temperado, meio que pra comer de entrada ou como petisco. Um dos frutos era justamente um atum, um lombo de atum, não era um quadrado, era uma coisa mais lombo mesmo, um tanto comprido e meio gordo. Na verdade, roliço feito Guto.

Fiquei com o tal atum de novo na cabeça e aproveitei uma vinda de Katarina e Marco Aurélio ao Recife para reunir os amigos em comum aqui em casa, matar as saudades dos gaúchos e experimentar o atum, na versão Jamie Oliver.

Vou logo confessar que não ficou nem parecido com o do Satyricon (que a essa altura já virou uma lenda mesmo e só me falta chegar lá no restaurante e terem mudado o cardápio) mas, enfim, o atum by Oliver ficou o pipoco mesmo assim!

Primeiro, comprei uns pedaços de atum, os maiores que consegui, com o Japonês da lojinha do Pina (Mercearia Oriental, no Studio Ibiza, na esquina da rua que vem da Herculano Bandeira em direção à beira mar, com a Navegantes do Pina, ali no combalido Pólo Pina);

depois, deixei o atum marinando em shoyo e saquê por umas duas horas.

Aí, botei a chapa de ferro no fogão e deixei esquentar o quanto agüentei. Sempre me dá uma agonia, fico achando que já tá muito quente, mas, na verdade, acho devia ter deixado ainda mais tempo, até ficar quase em brasa mesmo.

Segundo Jamie Oliver, se estiver pelando mesmo, o peixe não gruda na chapa. O meu grudou um pouquinho, não sei se porque ainda tava um pouco molhado, ou se era o calor que ainda não foi suficiente.

O fato é que depois da chapa esquentar um tanto, sequei o atum com papel toalha e coloquei o bicho muito pouco tempo de cada lado na chapa.

O negócio é ficar vigiando o miolo do peixe, que não pode cozinhar. Quando as bordas estiverem passadas e o miolo ainda não, estará pronto.

Cortei o atum em fatias, como um rocambole, coloquei no prato, de um lado ralei gengibre, do outro, cebolinha picadinha, raiz forte nas bordas e shoyo ao redor de tudo. Aí, foi só partir pro abraço, como diria Berna.

Sim, e por falar nele, essa receita é light, galera!

Tati.

"The Pentagram Burns"

"Havoc Vulture"

(Just looked. Have no idea what he means. Is this some DVD extra I don't have? Apparently when Claire Bloom dances through the frame at the end of the big pull-back, you can see Keaton saying, "Right, she's gone," but you can't, not in my version.)

Anyhow, I had to get the story of Ford's appearance in Scorsese's GANGS OF NEW YORK, which I'd been hearing accounts of for ages. I wanted to get it from the man himself, and share it with you.

There was a lot of casting in Scotland -- my friend, Shirley Clarke retrospective curator Niall Fulton was up for a part, and Gary Lewis of course ended up in a plum role. Ford was auditioning for the part of P.T. Barnum, who had a big meaty speech. He hired a scooter and zoomed around the Glasgow University campus, rehearsing his lines until he had it down COLD.

"Now, there's a part I play on Chewin' The Fat, 'Ronald Villiers, the world's worst actor'. I went into audition and turned into that character. Couldn't remember ANYTHING."

Here's Ford as Ronald (40 secs in):

Despondent, Ford went away and regrouped. Getting a friend to aim a camcorder at him, he created his own audition tape in a "Noo Yawk" accent. "Say, Marty, what's the story? Who's ass have ya gotta kiss to get a part in dis movie?" Scorsese liked the tape and Ford was now cast as the Black Joke fire brigade chief.

"It was just a cough and a spit, but I got four days in Rome out of it. For my scene, we had two mobs armed with cabbages, a burning building kept alight by a hundred tonnes of propane, and Jim Broadbent and me exchanging lines. Now, I'd just come off seventeen weeks on MY show, where I'm kind of at the centre of it..."

The scene starts, the cabbages are hurled, and Ford dries. "The camera wasn't even on me, it was over-the-shoulder on Broadbent, but I lost it and just went 'Cut.'"

Everything stops. Scorsese puts his hand on the A.D.'s shoulder and the A.D. leads him through the throng to Ford, "marching like Roman soldiers," and Scorsese says, very softly, "First half was good. Second half was shit. And don't say 'cut' again."

The scene got done, and afterwards Ford was able to chat with Scorsese and learned that he was basically playing Wallace Beery in Raoul Walsh's THE BOWERY. Which is pretty cool.

Ford is part of that aspect of the film that WORKS -- the vision of Old New York as a hellish den of vice and criminality. The background, essentially. The plot going on in the foreground doesn't hang together because the protagonist has a goal but doesn't pursue it, and DiCaprio and Diaz are the least interesting characters in the movie, which is a bit of a problem. I suspect it all goes back to the book its based on and Scorsese's reasons for making the film. I guess the vengeance thing is there to provide a spine which can hold together all the fascinating fragments of Scorsese's hallucinatory history, but really what he'd have preferred is a non-plot like SATYRICON's. Sadly, you can't mix the two.

http://blogs.guitarworld.com/metalkult/videos/satyricon/

For Toffen og gjengen har gjort det igjen. Selve området hadde fått en ansiktsløft fra fjoråret, nesten 100 forskjellige band og artister var satt opp, rundt 55 000 publikum var innom, og over 70 000 liter øl ble konsumert. Det er resultater som beviser at Hovefestivalen er kommet for å bli.

Med så mye unnagjort, så er det vanskelig å få kritikken på alt riktig. Jeg velger derfor å starte fra en kant, og begynner med det dårlige.

Det negative

1. Området
   Jeg har miksa følelser om bruken av og tilstanden på arealet på Hove. Mye var forandret fra fjoråret, noe som hovedsaklig var bra (kommer tilbake til dette). Men jeg savnet mer boder og valg på den store grusplassen, hvor de hadde landsby i fjor, og hvor de i år hadde inngang til camping (med mulighet til telt på grusen) og festival. Stedet er såpass sentralt i forhold til campingen, at det hadde vært deilig med litt mindre gåavstand.
   .
   En annen svært negativ ting, og det kommer vel ikke som noe sjokk, er avfalls- og latrinehåndteringen. Det var godt med latriner rundt forbi, men ikke sjeldent kom jeg til en som var drite ned, og alltid kom jeg til intet toalettpapir. Nå er det en kjennsgjerning at man tar med seg toalettpapir på festival, men når mangelen er gjennomgående for hele festivalen så er det for dårlig. At de besøkende er dårlig med avfallet sitt er selvfølgelig ikke noe overraskende, og der jeg bodde på miljøcampingen var det som regel bra, men jeg så mange steder hvor det fløyt over gang på gang.
   .
   Det viste seg også at camping Nord heller ikke i år klarte å holde vekk vannstanden når det spruta som verst natt til fredag. Gjørmen steg, og teltene sank. Ettersom jeg leste at dreneringen var høyt prioritert i dette området dette året, så skuffer det meg litt å se dette.
2. Programoversikt
   Hovefestivalen var gjennomgående flinke til å informere om forandringer i programmet, hvis du hadde lagt deg til i mobiltjenesten dems. Jeg nøt godt av dette (selv om The Teenagers ble forsinket, og jeg ikke fikk beskjed om dem), men det må ha vært vanskelig å få med seg at det skjedde forandringer før man var på stedet om du ikke brukte tjenesten. Jeg registrerte en skjerm med programoversikt, ellers noen meldinger i ny og ne på mobil-ladestasjonene.
   .
   Jeg savner også en oversikt til de ikke-musikalske arrangementene på Hove. Det var veldig moro å vandre rundt, og plutselig se to gjenger kledd i gult og rosa kjempe mot hverandre i "performance". Veldig sært. Men etter å ha surra rundt en del, så forsto jeg at det var et enormt tilbud utenfor konsertene, og dette så jeg, og har fortsatt ikke sett, noe program over. Det var noen beskrivelser bakerst i den store Hoveboka, men var heller sparsomt med klar tidsoversikt.
3. Lineupen
   Festivalavisen skrev selv om dette, og proklamerte det som en av de mest sentrale tingene Toffen og gjengen må ta tak i til neste år. Selv om kvantiteten og kvaliteten på bandene var veldig god, så manglet Hovefestivalen headlinere. Det var enten Jay-Z eller In Flames (og kanskje Bad Religion) som sto som klare favoritter blant folket, men utover det var det lite store, kjente band. Det er synd å trekke dette fram som noe negativt, for bandene som var med presterte til tider guddommelige på scenen.
   .
   Det at headlinerne sviktet, gjorde at Hove(d)scenen aldri ble helt stappfull. Og det er synd for en slik scene, som tross får en magisk stemning når solen står på hell og publikum har fylt sletta til randen, slik det skjedde på Queens of the Stoneage i fjor.
4. Pengeuttak
   Det var generelt lite behov for pengeuttak, etter at man hadde skjønt hvor få uttaksterminaler det var. Én minibank og én butikk. Du kunne kjøpe øl med kort, noe som var helt nødvendig, men når ingen av matbodene (med unntak av lapskausboden) og merchandisebodene tok kort, kunne det bli ganske frustrerende til tider, når man må stå halvtime-time for å få ut penger.
5. Sikkerheten
   Jeg hadde aldri problemet med å føle meg trygg på Hove. Men jeg er stor og mann. Historier om at folk sniker seg lett inn på området, menn som sitter i skogen og titter på jentene som ikke vil vente i dokø, og det at to ipod-er ble stjelt fra teltet vårt i løpet av uka, bekrefter for meg at det er noe som står igjen før det er på et veldig godt nivå.
   .
   Det faktum at jeg selv ble sprayet ned av en fjott med boksmaling, gjør ikke saken bedre.
   .
   Med det sagt, så skal sikkerhetsvaktene og politiet ha ros for at de klarer å holde nivået på det det er, for jeg er sikker på at det kunne ha vært mye verre.

Det positive

1. Landsbyen
   Det var et veldig godt valg å legge bodene til skogen (men som sagt savna jeg utvalg på den store grusplassen og). Det var deilig å gå gjennom bodene på vei til og fra scenene, eller når man bare tok seg en tur for å utforske områdene. Følelsen av skog og natur, og Hovefestivalen som en del av det, ble satt i perspektiv og forsterket av dette valget.
2. Amfiscenen
   Det er ingen tvil om hvilken scene som står for meg som den beste i løpet av uka. Utformingen setter tankene tilbake til oldtiden, da man måtte designe arenaene for å skape best mulig akustikk, og lyden sitter som et skudd (med et unntak, som jeg kommer tilbake til). Når solen går ned og solen steiker mens riffene og trommene ruller over publikum, det finnes ikke noen andre ord enn magisk for denne følelsen.Det skal selvfølgelig også sies at lineupen på denne scenen var fantastisk.
3. Teltet natt
   Min store overraskelse i løpet av festivalen. Teltet bød på en rekke elektroniske artister på nattestider (dvs fra 22 og utover), og stemningen her var fantastisk. Hadde en rekke gode erfaringer med bartenderne, som danset med musikken, og alt var bare gjennomført deilig.
4. Matutvalget
   For en matentusiast som meg så er det viktig med god mat på festival. Dette sørget utallige boder for, fra økologisk burger til lapskaus, taco til sushi (i plastfat), pizza til baguetter, etc. Jeg vil tro det var noe for alle, og det skal de ha cred for. Personlig forelsket jeg meg i den økologiske burgern, som hadde veldig godt kjøtt, dekket med ost, og i et fantastisk brød (ikke av den vanlige typen, men husker ikke navnet på det nå).
5. P3-scenen, oslolosen og litteraturscenen
   Opplevelsene mine på disse stedene er relativt begrenset (to opptredener av Radioresepsjonen, et knippe uttalelser fra Harald Eia, og intervju på litteraturscenen), så jeg kan ikke sette de høyere på listen. Men hadde jeg vært der mer, hadde de garantert sneket seg oppover, for kvaliteten var generelt høy, og minnene sitter sterkt i hodet fra de villeste tingene (f.eks. streakere som løper forbi Radioresepsjonen, og en sprø, sprø dame som analyserer tekster i toxic punk, og som tar helt av når de begynner å snakke om Anal Cunt, med en veldig kul prat om feminisme i forkant;)).
6. Transporten
   Transport kommer ganske langt ned på listen over det positive, for det grenser til det negative. Når jeg kom til Harebakken på mandag gikk transporten rimelig knirkefritt frem til Hove. Det gikk med minibuss til Arendal sentrum, båt fra havna til Tromøya, og så med buss igjen til festivalinngangen. Men før det hadde jeg ventet nesten en time på bussen som gikk fra Risør til Arendal. Dette er vanskelig å kritisere arrangørene for, siden det tross alt var buss-selskapene sitt ansvar.Og når alt kommer til alt, så syns jeg arrangørene skal ha cred for at de klarte logistikken med 55 000 gjester i løpet av en uke, til en øy som bare har en hovedbru, rimelig smertefritt.

Konsertene

Man kan ikke skrive om Hove uten å dra frem musikken. Jeg var innom en rekke fra jeg kom sent på mandag til jeg dro lørdag formiddag. Her er listen over mine minneverdige opplevelser.

The Loved Ones!

• Flogging Molly (Amfi)
  Ølrockerne fra Irland reiv med seg folket fra første riff. Folk danset og lo, svingte seg etter de irskinnspirerte låtene, og koste seg generelt utrolig mye. Jeg satt ved Amfibokstavene og koste meg vilt med rytmene.
• Dimmu Borgir (Amfi)
  Det norske hardmetal-bandet står ikke høyt i kurs på min daglige spilleliste. Men når DB entrer scenen natt til torsdag, og setter i gang sin melodiøse, beinharde metallåter, kan jeg ikke annet enn å hengi meg til rusen disse godt erfarne og lydsterke karene gir med sin musikk.
• WE (Amfi)
  Enda et band som ikke ligger høyt på min spilleliste. Men for en liveopptreden! Livet, været, stedet, stemningen! Helt fantastisk!
• The Teenagers (Teltet natt)
  Franskmennene var de første til å virkelig vise meg hva Teltet var skapt for på nattestid. I første omgang forsinka, men med et heftig publikum, løfta de taket til de måtte gi seg i 3-4 tiden (arrangørene kom og sa de måtte gi seg).
• MSTRKRFT (Teltet natt)
  Der The Teenagers ga seg på mandag, fortsatte kanadierne livet på onsdag (tirsdag ble brått avbrutt av tidligere nevnte spray-angrep).
• The National Bank (Amfi)
  Å avslutte uken med nattkonsert med Thomas Dybdahl og gjengen, og med en god venninne i armkroken, er noe som ikke skal legges i glemmeboka med det første.

I Like!

• Killswitch Engage, Cavalera Conspiracy og Bullet for my Valentine (Amfi)
  KE føyde seg inn i rekke av metallrekka som gikk på onsdag kveld, og skapte en fantastisk stemning.
  .
  Brødrene fra Brazil m/band (Cavalera Conspiracy) lagde mye moro, og avsluttet metalkvelden på Amfiscenen storslagent. At sønnen til trommisen fikk slå seg gjennom et par sanger var også helt fantastisk å se på.
  .
  Jeg har aldri vært særlig stor fan av Bullet, men de hadde en sterk opptreden, og gjorde seg verdig som medlem av metallrekka.
• MGMT og Truls & The Trees (Hovedscenen)
  De startet konsertrekken tirsdag på Hovedscenen, og startet en veldig god kveld.
• N.I.C. (Telt natt)
  Da The Teenagers ble utsatt, steppet dette bandet inn, og satte liv i folket. Jeg var noe skuffet, da jeg hadde gledet meg en stund til førstnevnte band. Men N.I.C. gjorde et utrolig godt show, og jeg angrer på at jeg ikke holdt ut konserten, da jeg hørte at de faktisk hadde en del vokaler mot slutten (grunnen til at jeg stakk var at jeg ble lei av å bare høre synthene).
• Goldfrapp (Amfi)
  Jeg hadde ikke hørt noe særlig fra Goldfrapp, men da de spilte noen av hitene husket jeg dem fra radio. Og de spilte mye god musikk, og det var deilig å sitte på Amfi og høre dem.
• Neon Neon (Teltet natt) og Klubbsju/Mixhell (Bunkern)
  Begge band var ukjente for meg før festivalen, men en kamerat av meg tipset meg om NN tidligere, og interessen for sistnevnte våknet da det ble fortalt at ene av brødrene i Cavalera Conspiracy var Mixhell. Begge dj-gruppene kjørte noen vanvittige show, og temperaturen i både teltet og bunkern var høyt da de spilte.
• Slagsmålklubben (Teltet natt)
  Jeg hadde hørt noe av musikken deres før festivalen, og konkludert med at de var kule, på en meget sær måte. Men da jeg entret teltet merket jeg at de var noe helt annet live. Bassen satt godt i magen (og beina), og rytmene bygget godt opp under deres heller sære synth-musikk.
• The Raconteurs (Hovedscenen)
  Jack White gjorde rent bord for de oppmøtte, det hørtes rett og slett veldig bra ut.
• Animal Collective (Amfi)
  På vei tilbake fra The Teenagers hørte jeg psykedeliske lyder fra skogen. De var suggerende, og trakk meg mot Amfi. Det var lite bass og trommer, men lyden gikk inn i ryggraden min og satte meg ut. Det var rett og slett utrolig deilig (samt at jeg var meget full, noe som nok bygget opp under trance-følelsen min=)).
• Animal Alpha (Amfi)
  Animal Alpha ble små i forhold til sine etterfølgere, Flogging Molly, men i henseendet var de et meget godt oppvarmingsband.
• Hellacopters (Hovedscenen)
  Jeg har vært på konsert med Hellacopters tidligere, og de skapte bra show da og. Var gøy å høre på.
• Saramanga Six (Amfi)
  Gøy og god musikk, overrasket meg veldig positivt.

Meh (les: helt ok prestasjon)

• In Flames (Hovedscenen)
  IF var et av bandene jeg gledet meg mest til i løpet av festivalen, men de innfridde ikke helt forventningene. Det kan også ha noe med at jeg ikke fikk meg meg hele konserten, da kameratene jeg var med ikke følte seg så gode, og ville gå...
• Jay-Z (Hovedscenen)
  Sorry, ikke min type musikk. Men det var kult når han kjørte igang mix fra Prodigy - Smack My Bitch Up.
• Duffy (Amfi)
  Slo meg aldri helt. Var da heller ikke særlig lenge på konserten.
• Beck (Hovedscenen)
  Følte at han var oppskrytt, opptredenen var rett og slett kjedelig
• Behemoth
  Bråk...=P Men en del gode partier.
• Sigh & Explode
  En kar hoppet rundt i rosa skjorte og med en rosa ledning festa til mikrofonen. Kjedelig musikk.

BAD!

• Bad Religion (Amfi)
  En nedtur fra første sang... eneste skikkelig dårlige musikkerfaringen jeg hadde. Legendene klarte faktisk å vanære Amfi med sin opptreden. Nei nei.

Konserter jeg gjerne skulle hatt med meg (og grunnen til at jeg ikke fikk dem med meg)

• Les Savy Fav (var såvidt kommet, visste ingenting om dem, men herregud for et sceneshow vi fikk se på p3tv sin storskjerm senere)
• The Kooks (nedspraya...)
• Panic at the Disco (nedspraya...)
• Avenged Sevenfold (nedspraya...)
• The Wombats (nedspraya...)
• Thom Hell (drakk=))
• Band of Horses (tror jeg drakk på campen=))
• Tommy Tokyo (var på p3tv-scenen)
• Don Juan Dracula (drakk, ventet på venner)
• Satyricon (drakk=))

Dette var altså min erfaring fra Hove, og det er ingen tvil om jeg vil tilbake neste år. Nå får vi se om det blir noen flere festivaler i år, jeg håper på Skralfestivalen, men vi ser hvordan det går.

Heavy Metal Perse (soitti torstaina Foster's-kaljateltan lavalla kello 21:30 ja oli näin ollen koko tämänvuotisen koitoksen ensimmäinen esiintyjä)

Saavuin paikalle torstaina jo hyvissä ajoin, joten olin jo aika innostuneissa fiiliksissä, kun kello vihdoinkin ylitti iltayhdeksän ja pääsin festarialueen kaljatelttaan odottelemaan Heavy Metal Persettä. Tämä eräänlaisen kulttistatuksenkin saavuttanut sankarimetalliyhtye julkaisi tänä vuonna ensimmäisen, Eripura-nimeä kantavan kokopitkänsä kahdeksannen toimintavuotensa aluksi. Olen ollut yksi niistä, joille bändi on ollut oikeastaan yhtä kuin heidän "se biisinsä", eli:

Legenda Taikamiekasta (kappale tai sen päivitetty versio löytyy yhteensä kolmelta bändin julkaisulta, joista viimeisimpänä Heavy Metal Perseen ja saksalaista power metal -legendaa Gamma Rayta coveroivan Guardians of Mankind -bändin yhteissinkulta nimeltä Legenda Taikamiekasta / Kuninkaidenlaakso, 2004. Matias Palm laulaa myös Guardians of Mankindissa.)

Olen toki ollut tietoinen, että bändin lahjakkuus on paljon muutakin kuin pelkkää tuon kappaleen tarttuvuutta ja hienoutta. Tykkäsinkin keikasta valtavasti. Miesten soittoa oli ilo seurata, ja Matias Palm on laulajana kiistattoman monipuolinen, mikä ääni! Keikalla oli leppoisa tunnelma ja yleisökin otti bändin hyvin vastaan. Todella hyvä aloitus näille kinkereille, mutta täytyy kuitenkin hieman harmitellen myöntää, etten välttämättä innostunut materiaalista niin paljon kuin olisin toivonut, mutta se johtui varmasti lähinnä omista kuningasluokan odotuksistani. Pitää tutkiskella bändin taikamiekkalegendatonta diskografiaa vielä paremmalla ajalla ja omissa oloissa (siten saan yleensä musiikista eniten irti). Legenda Taikamiekasta pitää toivon totisesti elossa!

Shade Empire (esiintyi perjantaina Vihreällä, eli päälavalla, kello 14:00, ja avasi siis ensimmäisen varsinaisen festaripäivän)

Etukäteen vähän pohdiskelin Shade Empiren aikaisen keikka-ajankohdan toimivuutta, mutta painostava ilma ja krapulainen yleisö olikin vallan hyvä pohja bändin teolliselle metallille. Kun Esteri vielä teki goatset ja pisti taivaan vuotamaan vettä, oli tunnelma vallan happosateinen. Vettä tosiaan tuli ja tuli ja tuli. Onneksi yleisöllä ja bändillä riitti kuitenkin virtaa ja keikka sujui mallikkaasti. Myös bändin pyrotekniikat ansaitsevat erikoismaininnan, kovin olivat ihmisennäköisiä kaikissa Red Hot Chili Peppers -sukka-asuissaan. (Lavalle siis kutsuttiin "pyrotekniikka" paikalle, ja se koostui kahdesta muusikonretkusta pukeutuneina jätesäkin ja teipin yhdistelmästä tehtyihin palasiin.)

Settilista oli tuttu ja turvallinen ja kattoi kappaleita bändin kaikilta kolmelta levyltä keskittyen kuitenkin odotetusti tänä vuonna ilmestyneen Zero Nexus -levyn materiaaliin. Jäin kaipaamaan omaa suosikkiani, Human Sculpturea (löytyy esikoislevyltä Sinthetic, 2004), mutta kaikkea ei voi saada... Keikka oli kuitenkin vallan mainio ja sadekin lakkasi jossain vaiheessa.

KYPCK (esiintyi myöskin päälavalta perjantaina viiden aikaan)

Nummirock-ennakoinnissani mainostin odottavani tätä keikkaa (käyttäen sanaa 'mielenkiintoinen' ainakin neljästi) ja voin kertoa, että kyllä kannatti! Aivan mielettömän hyvän keikan tarjosi tämä retkue kiväärinmuotoisine kitaroineen ja punatähtisine hattuineen. Mietin aiemmin, että bändin keikan heikoksi lenkiksi saattaa muodostua kappaleiden hidastempoisuus, mutta eihän se haitannutkaan sitten yhtään, vaan 60 minuutin settiin jaksoi keskittyä vallan mainiosti. Huomasin lumoutuvani materiaalista enemmän kuin mistään muusta hetkeen, ja se oli hyvä havainto. Keikasta jäi todella vakuuttunut fiilis siitä, että tämän bändin mahdollisuudet ovat ainakin omassa karsinassaan todella potentiaaliset. Sbasiba!

Satyricon (soitti päälavalla klo 23-24)

Muuan sattuneesta syystä katsoin vain tämän keikan alkupuoliskon, ja täytyy sanoa, että olin aavistuksen pettynyt. Olisin toivonut, että olisin syttynyt tästä Black Metalin sanansaattajasta asteen enemmän, mutta ei oikein livenä lähtenyt omalla kohdallani. Kaikki oli vain ihan ok:ta / ihan hyvää, ja se on mielestäni aina enemmän negatiivista kuin positiivista, jos puhutaan yhdestäkään taiteenlajista. Olisi pitänyt varmasti nähdä koko keikka, sillä bändin itselleni tutummat biisit oli tietenkin sijoitettu settilistassa juuri loppupäähän. Bändin sivuilla taustalla soinut pätkä uudelta My Skin Is Cold -ep:ltä kyllä maistui. Saas nähdä, josko joskus jaksaisin innostua tästäkin bändistä vähän enemmän.

Nummen “haluan ehdottomasti nähdä” -bändit, joita en nähnyt aikomuksesta huolimatta: Korpiklaani, Watain, Turisas, Axegressor, Hellbox plays Venom, Maiden Invasion plays Iron Maiden

Erityisesti harmittamaan jääneet missaukset: Korpiklaani (muistelin, että olisin voinut Tuskassa tämän nähdä, joten seuraa valinta tämän ja Job for a Cowboyn välillä...), Turisas (ärsyttää, ärsyttää, ärsyttää, mutta ehkä vielä eräänä päivänä näen tämän...), Watain (syksyllä voisi olla uusi mahdollisuus...)

Nummen “välttelen”-bändit, jotka onnistuin välttämään: In Flames, Norther, Teräsbetoni

Kaiken kaikkiaan jäi todella hyvä fiilis koko festarista taas kerran, viihdyin mainiosti. Ensi vuoden meininkeihin on enää vajaa vuosi, jee! Ja kohtapuoliin sitten onkin jo Tuska, josko siellä näkisi enemmän bändejä...

Yhteensä seitsemän suomalaista bändiä esiintyy molemmilla festareilla. Se on mielestäni aika monta samaa ohjelmanumeroa, mutta onneksi näistä seitsemästä kuuntelen ilman suurempia antipatioita viittä bändiä, eikä kukaan pakottane katsomaan niitä kahta muuta, joista en liiemmin syty. Voin myös tietenkin olla järkevä ja tehdä teoreettiset aikataulut molemmille festareille (jotka eivät kuitenkaan koskaan pidä), ja tästä syystä on ihan hyvä, että voin esimerkiksi Tuskassa katsoa Job for a Cowboyn, koska Korpiklaanin olen jo - vahvasti tämänhetkisiin suunnitelmiini luottaen - nähnyt viikkoa aiemmin keskellä metsää. Kätevää!

Nummirockin vasta viime vuonna omalla kohdallani korkanneena voin sanoa, että tunnelmaan jäi kertaheitolla koukkuun. Nummirockin tunnelmassa on jotain ainutlaatuista. Harvoin tulee yhtä paljon saatua uusia tuttavuuksia ties minkä omituisten keskustelujen jälkeen. Frisbeen heittely aamuseitsemältä ja rannalla kaksineuvoiseen smurffiin törmääminen ovat asioita, jotka kannattaa jokaisen kokea jossain vaiheessa. Nummijärven jylhä maisema loputtomasti jatkuvine metsineen ja upeine järvineen on kaunista katseltavaa ja oiva ympäristö maanläheiselle, rehelliselle ryyppäysfestarille. Suosittelen. :) Mikäli tämänkertainen reissu menee yhtä ansiokkaasti kuin viime vuoden esikoisseikkailu Etelä-Pohjanmaan lakeuksilla, ei taida olla enää ongelmaa tulevien vuosien juhannussuunnitelmia kootessa...

Ajattelinpa tässä käydä nyt läpi ne seitsemän sekä Nummessa että Tuskassa esiintyvää bändiä. Ne ovat siis seuraavat laulu- ja soitinyhtyeet:

Diablo

Icaros (samannimiseltä levyltä, 2008)

Sakara recordsin talliin uusimman levynsä myötä siirtynyt Diablo teki yllättävän tarttuvan uuden singlen. Olen bändiltä tykkäillyt aiemmin parista muustakin satunnaisesta kappaleesta (esim. loistava Read My Scars vuodelta 2003), mutta muutoin bändin meno ei ole itseäni liiemmin kiinnostanut. Olen vierastanut bändin "äijätyyliä", koska olen aina yhdistänyt sen junttimaisuuteen. Tämä kappale siis yllätti positiivisesti, ja saattaa olla, että Nummessa katson tämän yhtyeen livekunnon usean vuoden tauon jälkeen.

Kalmah

The Groan of Wind (levyltä The Black Waltz, 2006)

Listasijalle 17 uudella For the Revolutions -levyllään noussut "suometallia" esittävä Kalmah-yhtye ei ole tähän mennessä onnistunut itseäni vakuuttamaan kuin musiikkivideollaan, jonka satuin näkemään Musiikki-tv:n eräässä jaksossa tässä taannoin (en valitettavasti löytänyt kyseistä videota YouTubesta). Bändin kiinnostus soihin ja etenkin soilla eläviin ölliäisiin on mielestäni ihan kiehtova aihe tehdä kappaleita. Olen bändin todistanut livenä muutamaan kertaan ja täytyypä vielä katsella, jaksanko tulevilla festareilla paneutua bändin meininkiin.

Kiuas

Conqueror (levyltä The New Dark Age, 2008)

Olen Kiuaksen/Kiukaan (mistä näitä tietää...) nähnyt ainakin kolmesti, enkä vain ole innostunut heidän "eeppisestä metallistaan". Ihan menevää, muttei herätä minkäänlaisia tunteita minussa. Hyvänkuuloinen laulaja tosin.

Korpiklaani

Tervaskanto (samannimiseltä levyltä, 2007)

Kuudennen studioalbuminsa Korven kuninkaan tänä vuonna julkaissut Korpiklaani (varoitus epävakaista sivuista, ainakin oman tulikettuni saivat jämähtämään aika ansiokkaasti) on yksi niistä bändeistä (mm. Turisaan lisäksi), jotka olen onnistunut välttämään festareilla ja muissa riennoissa. Tänä vuonna vahinko otettakoon takaisin, sillä en malta kuulla tämän bändin menoa livenä. Veikkaan, että tiedossa on energinen esiintyminen.

KYPCK

1917 (debyyttilevyltä Cherno, 2008)

Suomalaisittain Kurskiksi taipuva venäläistä doom metalia soittava bändi, jossa soittavat mm. tuottajana mainetta niittänyt Hiili Hiilesmaa sekä Sami Lopakka (mm. ex-Sentenced), on ollut tämän metallivuoden mielenkiintoisimpia tapauksia. Bändin omintakeinen tyyli yhdistettynä venäjän kielellä esiintymiseen on mielenkiintoinen yhdistelmä, jonka live-esiintymistä en malta odottaa. Tietenkin doom metalin kanssa sompaillessa on aina vaarana, että live-esiintymiset ikään kuin lössähtävät yksinkertaisesti musiikin "hitauden" vuoksi. Mielenkiinnolla odottaen.

Mokoma

Marras (levyltä Luihin ja ytimiin, 2007)

Lukuisia palkintojakin voittanut, lähes jokaisilla festareilla esiintynyt ja esiintyvä metallisen suomirockin pioneeri Mokoma tuskin esittelyjä kaipaa. Kultalevyn vuonna 2006 julkaistusta Kuoleman laulukunnaat -albumista juuri pokannut bändi on kova tekemään kansaan uppoavia hittikappaleita ja livenäkin toimii vallan mainiosti (olen todistanut heiltä noin kuusi keikkaa). Tasavarma esiintyjä ja monenlaisen musiikin ystäviin vetoava bändi on ikään kuin takuubändi kaikilla festareilla - aina riittää yleisöä ja meininkiä. Olen vähän miettinyt, kokeeko bändi kenties pikkuhiljaa inflaation, sillä niin suurta sen näkyvyys tällä hetkellä tuntuu olevan. Itse myönnän avoimesti, että Mokoma täällä, Mokoma siellä -ilmiö alkaa jo kieltämättä kusta muroihinsa. Mutta ehkä sitä pitää silti takoa, kun rauta on kuumaa, vai mitä sanotte?

sekä

Shade Empire

9in1 (levyltä Zero Nexus, 2008)

Kuopiosta ponnistavan Shade Empiren meininki toimii itseeni kausittain aivan täydellisesti. Bändin menossa on jotain kummaa kieroutta, joka uppoaa itseeni tällaisessa yhteydessä kuin se kuuluisa veitsi lihaan Peran grillijuhlissa. Karismaattinen laulaja vaikuttaa paljon, ja tältä yhtyeeltä sellainen löytyy Juha Harjun muodossa. Tänä vuonna jo kerran bändin livekunnon todistaneena en voi kuin odottaa mahtavaa keikkaa.

Nummen "haluan ehdottomasti nähdä" -bändit: Korpiklaani, KYPCK, Shade Empire, Satyricon, Watain, Heavy Metal Perse, Turisas, Axegressor, Hellbox plays Venom, Maiden Invasion plays Iron Maiden

Nummen "välttelen"-bändit: In Flames, Norther, Teräsbetoni

Nummirockin artistiesittelysivu

Etukäteisspekulaatio on aina ah, niin hauskaa, vaikka itseni ja yleisen festarihengen tuntien juuri mikään ennalta suunnittelemani asia ei loppujen lopuksi mene lainkaan suunnitelmien mukaan.

Jälkeenpäin saattaa tulla ihastelevaa tai kivenkatkuista raporttia festarista, varautukaa siis. ;) Sään on luvattu olevan täynnä sadetta ja ukkosta, eli saattaapa olla, että tulee uitua mudassa koko juhannus!

Sincer sa fiu, pentru mine aceasta melodie reprezinta Imnul prin excelenta a BM-ului...alaturi de The Mourning Palace a lui Dimmu Borgir (infinita dezbatere ca Enthrone Darkness Triumphant + Dimmu Borgir nu e BM, ca nu e tr00, ca nu e kvlt, ca nu e underground, ca nu e etc, etc... nu ma intereseaza).

Aceste doua piese au in ele tot ceea ce trebuie sa aiba o melodie de BM: epicitate, depresie, existentialism, realitate vs. idealism ideologic-religios (ma refer in special la crestinism si in special la "The Mournig Palace"). Si imi vin in minte (si) multe din piesele de la Moëvöt...Mogoutre... Disperarea umana nu are limite...si nici medicament!

Mother North

Mother north - how can they sleep while their beds are burning ?
Mother north - your fields are bleeding

Memories...The invisible wounds
pictures that enshrine your throne (gone?)

A Future benighted still they are blind
Pigeonhearted beings of flesh and blood
keeps closing their eyes for the dangers that threat...ourselves and our nature
And that is why
they all enrage me

Sometimes in the dead of the night i mesmerize my soul
Sights and visions prophecies and horror
they all come in one

Mother north - united we stand (together we walk)
Phantom north - I'll be there when you hunt them down

Mourning Palace

Daylight has finally reached it's end
As evenfall strikes into the sky
Far away in the dark glimpsing moonlight
Sickening souls cry out in pain

Whispering voices summoning screams
Waiting for Satan to bless their sins
Blackhearted angels fallen from grace
Possessed by the search for utter darkness

Hear the cries from the Mourning Palace
Feel the gloom of restless spirits
Hear the screams from the Mouring Palace
Feel the doom of haunting chants

Eternal is their lives in misery
Eternal is their lives in grief
Abandoned in a void of nothingness
A chain of anger, a fetter of despair

In this garden of depraved beings
This unsacred place of helpless ones
Satan blessed the creatures
Inswathed them in endless night

Whispering voices, summoning screams
Waiting for Satan to bless their sins
Blackhearted angels fallen from grace
Possessed by the search for utter darkness

Målet med Siljan Runt blir givetvis att köra under 4 timmar på de 16 milen. Förra året hade vi runt 4.15 på nästan 1 mil längre så 4 timmar borde gå att fixa i år! Får se till att hålla lite tempo i början där det ofta kan gå relativt långsamt. Sen gäller det att vara så pigg som möjligt de sista milen från Leksand till Sollerön. Av någon konstig anledning går det jävligt fort den biten. Det i kombination med att man stoppat i sig för lite käk och druckit för lite brukar innebära rätt mycke pest och pina. Förra året krampade båda benen helt och hållet i sista backen upp mot Sollerön. Det var inte så bekvämt, så i år är målet att dricka så mycket och ofta jag bara kan. Skulle vara kul att känna sig fräsch hela vägen!

Satyricon - K.I.N.G

The Rock Warrior. THOR.

This is THOR from 2 yrs ago...I'll show you pictures tomorrow of what he looks like these days.

PRIMA PARTE

SECONDA PARTE

TERZA PARTE

LUTTAZZI ALCUNI ANNI DOPO PARLA DELL'INTERVISTA A TRAVAGLIO

Os noruegueses Satyricon estão neste momento a passar em streaming no site oficial da banda, um sample da faixa-titulo do próximo EP da banda, "My Skin Is Cold". O EP tem data de lançamento marcada para 2 de Junho.

Os noruegueses Satyricon, conceituada banda de Black Metal, revelou o tracklist do no EP da banda, intitulado "My Skin Is Cold" a sair no dia 2 de Junho pela Roadrunner Records. Segue-se em baixo, o tracklist do EP (em inglês):

01. My Skin Is Cold (exclusive)
02. Live Through Me (re-mastered, original version only released as bonus song on the LP edition of "Volcano")
03. Existential Fear-Quetions (re-mastered, original version only released as bonus song on the LP edition of "Volcano")
04. Repined Bastard Nation (live and turbocharged from the Gjallarhorn show at Sentrum Scene, Oslo, November 2006)
05. Mother North (live from the Gjallarhorn show at Sentrum Scene, Oslo, November 2006)

Fiquem com um vídeo filmado por um fã da banda, aquando da participação da mesma no Inferno Festival que decorreu no mês de Março na Noruega, onde tocaram "My Skin Is Cold".

Chapter XIV of Petronius' Satyricon  has the following lines:

The vulture grim that, sick hearts torturing,
   Mangles the inmost vitals day and night,
Is not the bird complacent poets sing,
   But bitter jealousy and sore despite.

We can't help feel this translation from the Latin lacks something. ♥

I’ve taken to these three novels and so I’ve decided to start on a story in the same vein. The trouble is, each one of the stories largely involves aristocratic protagonists and we really don’t have those these days. I’ve come to believe that not even billionaires are above the rank of bourgeois. Unless you are a member of the working class, you are an outsider of some sort, a cleric of some kind, you are a member of an aesthetic that is interested in consumer goods and family, and not much else. Andy Warhol said this:

What’s great about this country is that America started the tradition where the richest consumers buy essentially the same things as the poorest. You can be watching TV and see Coca-Cola, and you know that the President drinks Coke, Liz Taylor drinks Coke, and just thing, you can drink Coke, too. A Coke is a Coke and no amount of money can get you a better coke than the one the bum on the corner is drinking.

Even though they can have countries bombed, I see lots of images of CEO’s grilling while wearing average polo shirts. Sure, they own exotic things, but they do not have the refined decadence that the old aristocracy had, they just more silly things than the rest of us. This isn’t to say there isn’t a vast disparity at play here; it’s to say that we’re all boring.

My protagonist will contrast Dorian Gray and Des Esseintes by being hard-up for cash, but with the same pompous attitude. It will be a study in contemporary decadence. What is that anyway? Everything is decadent for a middle-class person. I can purchase chocolates and rich liqueurs whenever I want; I have virtually unlimited access to free music and art; and I pretend to be fashionable and critical of the world as dandy or a flâneur would. It’s truly bizarre that these extravagances have become common place.